Årets O-ringen ble arrangert i Boden, lengst nord i Bottenvika. Det var langt færre Raumarløpere som deltok enn vanlig, sikkert mye på grunn av avstanden, men de som tok den lange turen fikk ei fin uke med perfekt vær og utfordrende terreng. Her følger Ola Skage Sanders reisebrev fra turen.

O-ringen, eller 5-dagars, var lenge en fast post på sommerprogrammet
. Karlstad 1996, Umeå 1997, Gävle 1998… En tid der et år umulig kunne være fullkomment uten den faste
sommeruka i Sverige. Så ble det av uviss grunn et opphold i 1999, før en atter var på postjakt i Hallsberg i 2000. Så gikk det to år igjen før det ble gjesteopptreden under brutalt regnvær på et par av etappene i Udevalla i 2003. Senn var det tyst.

Når jeg kjenner etter er det nok året i Umeå 1997 som vekker de sterkeste minnene. Den gang reiste vi i oppover i bil
. Per Aas bak ratt og gir, jeg og veslebonden Harald ble putta i baksetet, og i passasjersetet foran ble det rydda plass til en fyr fra Equador (mener jeg det var). Hvordan han kom inn i bildet aner jeg ikke, men det kan muligens ha vært noe utveksling fra folkehøyskolen i Hurdal. Han var i allefall smørblid og sa «yes yes» til alt og på O-løp skulle han. Et eiendommelig trekk var at han også tydelig hadde sans for det sakrale, og hver gang vi kjørte forbi en kirke var det ned med vinduet og kamera i angrepsposisjon. Tipper det gikk med minst én film på de rundt regna 800 kilometerne som ble tilbakelagt på denne langdags vei mot kveld. Uka i Umeå bød på god stemning, meget bra vær (varmt!) og supert terreng. Løpinga gikk også stort sett bra, blant annet med dobbelt seier i H18 til Harald og meg på den ene etappen . Harald vant jo også hele greia sammenlagt, – en god prestasjon selv om det også fantes en eliteklasse og långklasse. Det var også humor/humør på seierspodiet da Bertil som vinner av H90 i langsomme ordlag kunne berette til intervjuer: «Ja, jäg hittade omsider en sten,… men det var fel sten…».

Feltmessig overnatting

Da det tilfløt meg informasjon om at 5-dagars igjen skulle arrangeres i nord-Sverige, sågar enda lenger nord,- på et sted som het Boden (Harald Andresen hadde 121 mil på tripptellern fra Skedsmokorset til Boden), var det tanken på Umeå som helt klart bidro til at jeg ble gira på å «slenge meg med» igjen. Påmeldinga i ”gjemme seg bort klassen” H21K ble sendt inn via eventor allerede før jul. Det ble raskt klart at Trygve Tømta,( H21) og Øyvind Lund, (H21) kom til å utgjøre resten av reisefølget
. Totalt skulle vi i år bli 10 Raumarløpere der oppe tett under polarsirkelen. (Foruten de nevnte var det Tor Arve B Strand (H18L), Emil B Strand (H14K), Tor «Strandern» Strand (uten bart) (H55), Tina Bjørnstad (Öppen 3), Eirik Rustad (H21), Hans «sjåfør» Larsen (H80) og Harald Andresen (H75).

Rådslagsmøte med tanke på opplegg fant sted hjemme hos Øyvind på kvelden etter Lørdagskjappen en vårdag i april. Forslag om å ta fly ble raskt klubba ned. Det måtte bli tog etter vektige argumenter fra meg om at reisende langs bakken opplever mye mer. (Og de andre var veldig opptatt av at jeg også skulle si at det var mer «sjel».) Det blir som med Jukolaturene: Husker man de gangene en tok fly, eller de gangene det var buss til Stockholm og båt videre til Helsinki? Og hvilke turer var kulest? Tenkte meg det. At det på komfortsida skulle bli telt var det heller aldri noen tvil om. Viktig å holde det ekte, eller hva sier du Eirik?

Omsider ble det juli. Beklageligvis var formen min på et sjeldent bunnivå rent fysisk da skranglete bein har forhindret meg fra trening i hele sommer. Faktisk var jeg i forkant sterkt
i tvil om jeg ville kunne klare å fullføre alle de 5 etappene. (Bein skal MR-undersøkes i september) Dette gjorde noe med hele innstillingen og «løpinga» ble følgelig helt Hawaii hele
uka, bortsett fra siste dagen som gikk ok ut fra forutsetningene (63 min på 6,9km). Men jeg var innstilt på å ta det som en tur, selv med lave forventninger var det uansett godt å komme seg unna noen dager etter 16 måneders sammenhengende skjøtsel av embete, bare avbrutt av én ukes ferie i oktober i fjor. Øyvind og Trygve var heller ikke i toppslag, grunnet begrenset tid til trening for førstnevnte og sykdomsforløp hos sistnevnte. Med det i mente gjorde de en meget god uke (sett fra min side) og fikk hederlige plasseringer i H21 klassen.

Klar til avgang

Fredag 19.07 møtte jeg Trygve på plattformen på Oslo S, og like etterpå dukka Øyvind opp med en is i munnen. Vi var klare for Stockholmstoget med avgang klokken 15.46. En må jo
kunne si at jeg fikk rett i at det er langs bakken det skjer, og vi var ikke kommet lengre enn til Hallsberg før det var stopp og beskjed over høytaleren om at toget står på ubestemt tid grunnet brann på linja lenger frem. Vi begynte å bli litt bekymra for om vi kom til å rekke overgangen med nattoget fra Stockholm til Boden. Flaks for oss, så stod nattoget vårt i nabosporet her på Hallsberg, så vi benytta anledningen til togbytte her istedenfor i Stockholm. Og ikke lenge etter kom det kontrabeskjed på høytaleren: «Nu er dom i gång igjen». Vi installerte oss i sovekupen og tøffet videre. Det ble et par ferieøl på undertegnede i restaurantvognen og vi ble sittende å prate med en snekker fra Sundsvall til rundt midnatt. Natta forløp rolig, og det ble ikke noen ny runde med action før på mårraskvisten. Da var det til gjengjeld blodig alvor. Vi ble vekket til beskjed om at toget var blitt 90 minutter forsinket «grunnet et mord her på Umeå stasjon og polisen vil inte släppe oss i veg». Tragisk nok hadde en ung kvinne blitt skutt, for siden å ha falt sammen på perrongen på stasjonen. Episoden ble meldt til politiet klokken 06.36 og vårt tog ankom 06.40… Saken var forsidestoff i alle svenske aviser.

Togturen tok til igjen og det var mye fin skog å observere fra togvinduet. Vi passerte metropoler som Bastuträsk og Jörn, og etter enda litt mer skog var vi fremme i Boden. Da nærma klokka seg 12.00. Litt usikre på veien til O-ringstaden la vi i vei til fots etter det velprøvde knepet «bare å følge strømmen». Folkevandringa ble dog avlyst da de fleste andre i samme ærend som oss raskt forsvant i taxi og buss. Trygve trylla fram et kart på mobilen og ved hjelp av navigering etter solen fant vi riktig retning. Da baggen på ryggen begynte å gnage som verst, dukka en bil opp fra intet. I den satt Larsen senior og vesle Rustad. Som gode klubbkamerater fraktet de bagasjen vår den siste seige kilometern til O-ringstaden.

Endelig fremme ble det konstatert at bakken var litt fuktig, men vi hadde ikke noe valg. Teltet måtte opp. Deltagerpose ble hentet ut, vi traff på Geir M Øien (presisjonsorienterer og
engang lovende i Raumardrakta), vi gikk for å spise på Max hamburgerestaurant,- men fant bare Frasses Hamburgare, Harald Andresen ankom i bil fra Skedsmokorset og vi fant tilslutt
campingvogna til familien Strand utpå kvelden.

Etappe 1 var lagt til foten av Rödbergsfortet. Raumarløperne skulle i dag starte tidlig, faktisk åpna jeg og Øyvind hele 5-dagars med absolutt tidligste start kl 08:30
. Fra O-ringenstaden til samlingsplass var det nesten 4 km å gå, og fra samlingsplass til start var det 4,2 kilometer. Det ble tidlig avmarsj fra teltet for å si det sånn. Med mine beinplager beregnet jeg ekstra god tid og gikk før de to andre. «Slapp av ikke stress, detta går greit» var innstillinga der i gården. Joda, et par timer seinere stod jeg klar i startbåsen og 08:29 kom en rødsprengt Øyvind løpende med mannen med ljåen i hæla og rakk starten med ca 1 minutt. Tror det er første gang han har vært utslitt før startpost. Tor Strand skulle starte seks minutter senere, og da jeg forlot lagsteltet på samlingsplass slo det meg at at Strandern virka å ta det vel lugnt med tanke på at det var evig langt til start. Kan ikke si jeg ble kjempeoveraska da han etter målgang kunne fortelle: «Je kom for seint til start je da, måtte få ny startid og greier». Kan og legge til at Hans Larsen, – den mest erfarne av alle, heller ikke rakk fram i tide. Løypene var varierte: Terrenget var i hovedsak teknisk krevende med stifattige bergpartier med svært mange detaljer. Her kunne minuttene gå fort hvis man mista kontrollen på skrenter, steiner og søkk. På slutten av løypene var det et flatt militærtområde med mye sand og stier. Eirik Rustad stod for dagens Raumar prestasjon med 2. plass i H21 klassen. Han leda lenge, men som jungelordet lyder ”Det kommer alltid en”.

Etappe 2 hadde utgangspunkt fra samme arena. Starten og løpsområdet lå i en annen retning enn dagen før, og på vei dit måtte alle klasser passere gjennom et grustak, noe som i følge H. Andresen var «bånn i bøtta». Vel var skoa fylt med sand, men en må se det positive: Alle rakk i det minste frem til start i tide i dag. I H21 ble det usedvanlig jevnt blant våre og Trygve ble best med en 13.plass, så fulgte Øyvind på 16. plass og Eirik med en litt skuffende 20. plass. Kanskje kunne sammenlagtseieren vært innen rekkevidde med 2-3 minutters raskere løping på denne etappen. På kvelden overvar vi elitesprinten inne i Bodensentrum.

Minigolf på handledagen

Etter 2-dagers løping med krevende orientering var det klart for hviledag,- eller «handledag» som en O-veteran i hissige ordelag bevilga ca en halvtime på å forklare at det dreide
seg om. (Ok, riktig gjetta. Det var Harald A.). Vi tre i teltet handlet ikke så mye, men tilbrakte solskinnsdagen med å besøke Rödbergsfortet, – en av Sveriges mest påkostede forsvarshemmeligheter gjennom tidene.

Etappe 3 var lagt til Arena Storklinten et alpinanlegg ca 35 km utenfor Boden. Her fikk vi smak av villmarksterreng med god sikt og lite stier. Forholdsvis kupert var det, og det var
innslag av det alle med dårlige ankler hater: stenbunden mark. Uvant som jeg er med å løpe i skogsterreng ble det et overtråkk, men halvsolid kul som resultat. H21 gutta gjorde det veldig bra Eirik ble nummer 2, Øyvind nummer 6 og Trygve nummer 7. På kvelden var de fleste Raumarløperne samlet til middag på pizzarestaurant i Boden. Emil B.S. imponerte oss kraftig
med 2 hele kyllingkebab i rull, mens familen samlet sett skuffet noe da de ikke klarte å få i seg hele familiepizzaen. Dessverre ble Larsen syk på kvelden (han klaga på at han frøys i ca 27 varmegrader) så han stod av 5-dagars etter 3 etapper. Opp til PEO Bengtson var det nok uansett for langt.

Etappe 4 hadde samme arena som utgangspunkt, men med et nytt løpsterreng. Denne dagen var det mellomdistanse som gjaldt i et forholdsvis lettløpt terreng. De fleste kom seg greit
igjennom dagen, selv om Øyvind nok rota litt og Trygve enda mer og undertegnede enda mer enn det igjen. På kvelden oppsøkte vi samme pizzarestaurant for 4.gang og etterpå så noen av
oss EM semien for damer på hotellet til Eirik og Hans.

Klubbkveld på Milano

Etappe 5 gikk ved Åberget, kun ca 1 kilometer fra O-ringstaden. Det ble litt spesielt, da Raumarløperne var godt spredt utover hele dagen. De tidligste var vel i skauen før klokka
09.00, mens sistemann ikke starta før etter klokka 14.00. Det var veldig spennende i H21, – Eirik gikk ut som nummer 2 på jaktstarten, Øyvind og Trygve noen plasser lenger ned, men
kun med sekunders tidsdifferanse seg i mellom. Det sier noe om hvor jevne de er, at det etter 4 løp sammenlagt kun skilte ca 15 sekunder. Eirik gjorde dessverre ikke noe topp-løp, men
han løp greit og ble nummer 3 sammenlagt. Trygve vant duellen over Øyvind med passe trygg avstand.

Etter målgang på undertegnede litt over kl 15 bar det i dusjen før teltet ble pakka. Så ble det rask gange mot togstasjonen hvor toget hjemover avgikk ved 17.30 tida. Den sagnomsuste 6. etappen tok vi i Bistrovogna, før vi la oss rundt midnatt. Natta gikk uten dramatikk, vi bytta tog i Hallsberg og var tilbake i Oslo ved 14.00 på lørdag. Som vanlig får man ikke plass til alt i et skarve referat, så dette får holde.

Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur!

-Skage